Det beste med Spjærholmen er at det er familiens sted. Her: Per, Nathan og Evelyn som kom helt fra USA for å besøke oss. |
Hjelpes som tiden fløy. Jeg skulle vise min kjære fetter Haakon noen bilder fra Spjærholmen i går, og når jeg gikk inn på bloggen for å se hva jeg hadde lagt ut innså jeg en ting, og det er at jeg tror jeg gikk lei et sted i juni. VELDIG Lei. Ole og jeg har jobbet og ryddet, fikset og bært, ryddet, malt, malt og malt, og malt. Vi har båret inn med trillebår sofaer, 4 meter lange benkplater og kjøkkenmoduler. Vi har fraktet inn materialer og innimellom, men bare innimellom har vi prøvd å slappe av. Det var litt for få pust i bakken sommeren 2012. Når jeg innså at jeg kom til å bruke det mest dyrbare jeg har, nemlig ferien, til å male kjente jeg en vond klump bygge seg opp i mellomgulvet. Det var ikke lenger gøy. Jeg ville mest sette meg ned på en stein å grine. Vi prøvde til og med leie inn noen polakker, men når en kar hadde stått en hel dag på badet for å male veggene uten å bli ferdig med de 5 kvm, betalte vi han og lot han gå. Det er ikke lett å finne håndverkere som vil jobbe i fellesferien. Det var heller ikke gøy at søknaden hos kommunen lå over oss som en ekkel klam hånd. Heller ikke gøy at en hyttenabo presterer å ringe kommunen å fortelle at de ikke synes noe om det vi skal gjøre. Temmelig fasinerende at mennesker som har satt inn dører, takvinduer og bygget verdaner rundt et nesten like gammelt trehus velger å komme med slik tilbakemeldinger om vårt ønske om å gjøre litt av det samme. Jeg har innsett at alle som har hytte på Spjærholmen tror at gården vår er fredet. DET ER DEN IKKE! Den er ikke engang registert som spesielt interessant i NOE register. Den står i SEFRAK registert, sammen med alle bygg som er over 100 år. Det er relativt mange bygg i Norge som er det! Når det er sagt har vi i det lengste ØNSKET å bevare uttrykket gården har. Vi har ingen fancy moderne påbygg. Ingen vorter for å få mer plass. Alt er gjort etter gammel stil. Fylkeskonservatoren skrev i sitt tilsagn om det vi ønsket å gjøre at bygget IKKE har noe "nasjonal eller lokal interesse". Det synes vi nesten var rart, men sånn er det altså. Det blir kanskje litt som Myrsnipa og barna hennes. Jeg skal skrive et annet innlegg om møtet med lokaldemokratiet rundt denne saken, men at de tok seg god tid, det er det ingen tvil om. Når man jobber og jobber og sliter for å restaurere et hus som kun har blitt flikket på i 30 år, kjennes det vondt når andre skal ha en mening om personlige preferanser og dytte de på nye eiere. Det har kommet hytteeiere forbi på vår tomt når vi har hatt bål og strengt i rettesatt oss på vår egen tomt at vi har bål. Når jeg måtte fortelle damen at vi hadde søk brannvesnet og fått lov ble tonen en annen, men dette handler veldig mye om å bry seg om ting man overhodet ikke har noe med. Vi må ikke bli så smålige at vi ikke kan la folk være. Hun unnskyldte seg ikke der hun stod og forstyrret en hyggelig stemning ved bålet på VÅR tomt. Det var hennes rett. Hvor ble av vår rett til å være i fred fra slike lite hyggelige meldinger? Sånt synes jeg er trist Det som derimot har gjort at jeg jobber med hevet hodet er at barna som eide stedet er så glad over alt vi gjør og har ønsket å gjøre. De har sittet på sin hytte på andre siden av gressplenene våre og sett arbeidet og alltid vist støtte. Jeg har vel innsett at det er mye følelser knyttet til et vakkert sted som dette, men jeg synes allikvel at man må få gi oss en sjanse. Jeg tror alle vil være like glad i stedet med noen ekstra vinduer som gjør at vi kan benytte 2. etasje som soverom. Jeg tror kanskje ikke alle de forbipasserende som går til hyttene sine var klar over at taket lakk, at det regnet gjennom sprossene på vinduene, og at vi valgte derfor å legge plast foran vinduene så det ikke skulle regne inn. At gulvet gav etter i hjørnene. At tak-plankene i 1. etasje hadde en skummel "bue" etter en vegg i 2. etasje som "hang av gammel vane". At leca-blokker var puttet inn i den ene enden av huset etter råteskader, som ville ødelagt huset helt om det ikke hadde blitt fjernet og erstattet med tre. De vet ikke at det luktet mugg av absolutt alt. At veggene inne bestod av papp-plater fra 1950-tallet. Ikke nydelig 1800talls-panel som kanskje noen ville tro. På utsiden stod jo huset der og så utrolig koselig og fint ut.
Sånn da har jeg fått ut nok. Jeg er så glad vi nå går inn i siste fase av de store byggearbeidene og at alt er godkjent i kommune og fylke. Jeg er rent lykkelig over det. Vi får feiret jul på Spjærholmen gård. Vi fyller huset med familien og musene på låven skal få grøt! Jeg tror nok dette er første gang julen feries på Spjærholmen gård på over 30 år. Det synes jeg er flott! Det håper jeg også Richard og Helga ville synes. De var mennesker som brukte de midler de hadde på huset. Det har vi også gjort og vel så det. Nå får vi se når vi tar oss råd til å bygge soverom i 2 etasje :)
En ting er vi uansett enig om på Spjærholmen gård. Uansett hvor fint det blir inne, vil det aldri kunne slå skjønnheten av naturen på utsiden av de rutede vinduene.
No comments:
Post a Comment