En liten forhistorie burde denne bloggen få. Vi har surfet ganske mye på gamle hus på nett. Vi har prøvd å finne ut hva andre har gjort og hvorfor. Vi har prøvd å finne lure løsinger, forslag og beskrivelser, men det er ikke alltid like lett å finne. Når man har kjøpt en vakker perle i verden vil man gjerne at den blir pusset på slik at den får skinne slik den fortjener. Gården vi kjøpte var fra ca midten av 1700 tallet. Her har ingen rikmannsfolk bodd. Det kunne vi se på både hvordan det var innredet når vi kjøpte det, og også senere når vi begynte å rive ned 60-talls huntonitt-plater og fikk se hva veggene så ut bak. Reisverk så ut til å være laget av driv-ved fra havet. Laften under vinduene mot havet hadde store skader på grunn av vann som har trengt inn og ikke blitt fikset. Et hjørne av huset bestod av leca (!) hvor huset tydeligvis hadde begynt å råtne slik at laften måtte byttes ut. Taket hadde planker som så helt råttent ut, og noen steder tettet med papp og avispapir...
men nå høres det ut som vi visste alt dette og at vi skulle rive ned all panel i alle rom samt alle gulv når vi kjøpte stedet. Det gjorde vi altså ikke. Vi ante ikke hva vi skulle gjøre med det vakre lille huset med den unike plasseringen i havgapet. Alle meglere vil vel si at når man kjøper et sted så kommer pris av følgende: "lokasjon, lokasjon og lokasjon", og Holmen har nok akkurat det, lokasjon. Prisen var derfor ikke akkurat lav. Jeg vet ikke helt hva som skjedde den desemberdagen i 2010 da Ole og jeg dro til Hvaler for å se på dette stedet som hadde ligget ute på Finn.no siden juni uten å bli solgt. Det så jo ut som et paradis, men hvorfor var det ikke solgt? Prisen hadde nok mye å si. Vi hadde ikke råd til pristakst. Det var sikkert og visst, men når det hadde ligget ute så lenge, så måtte det jo være mulig å gjøre noe med?
Vi møtte en av de utrolig hyggelige eierne på parkeringen. Paradis har ikke bilvei helt frem. Selvsagt har det ikke det. En vakker liten sti brakte oss over en bro og rundt Spjærøykilen. Så så vi det for første gang. 
I en sol fra skyfri himmel og snødekt bakke lå den der som barndomsdrømmen, voksendrømmen og den nye livsdrømmen man ikke visste man hadde. Alt på en gang. Ole mumlet noe om at man aldri burde sett dette stedet i skinnende sol, for da ser alt vakkert ut, og det hadde han nok rett i, men mest fordi han tydeligvis følte som meg. Dette stedet var helt magisk.
Eieren viste oss ned på stranden. En vakker sandstrand hvor du ser helt til Danmark (hadde vi bodd på en flat planet) og Pikesten fyr en kilometer unna.
Det var helt vindstille. Havet sov. Alt var dekket av snø og is, men du skal ha ekstremt dårlig fantasi til å ikke se det vakre i dette stedet, selv om vinteren. Kanskje særlig om vinteren hvor alt er så stille og det ikke finnes lyder fra båter og hytter i nærheten. Steingjerdet som den fantastiske tidligere generasjon på Spjærholmen hadde bygget helt fra stranden og opp mot huset skapte en nydelig innramming og selv om de nye 70-tallshyttene ligger 100 meter unna, klarer de ikke helt å ødelgge for følelsen av å komme tilbake til røttene i oss alle.
Det søte lille hønsehuset lå der og smilte til oss på vei opp til gården igje
n. Syringtrærne med de eld-gamle skrudde stammene minnet meg på at dette stedet må være et eneste vakkert blomsterhav i mai. Jeg skulle ikke ta feil.
Fra utsiden ser Spjærholmen gård ut som en velholdt liten gård. Velmalt, og er du på 50 meters avstand til huset ser du heller ikke tilstanden til vinduene som er helt tragisk dårlig :) Ordet du finner i megler-annonser er ofte: "potensiale". Hvis ordet blir brukt vet du at det er noe veldig positivt der, feks utsikt, men du vet også at det er et men. Det møtte vi når døren ble åpnet og vi steg inn.
En stank av elde veltet mot oss. Pappa beskrev det så fint senere når kan kom på besøk for første gang. "Det lukter gamle mennesker og mugg". Han likte lukten. Det minnet han om barndommen. Ole og jeg hadde ikke like romantisk tilknytning til lukten av mugg og forfall. Om jeg sier huset var overfullt av gjenstander underdriver jeg kraftig. Det var så vidt dørene gikk opp til de forskjellige rommene. Det var musefeller i alle rom, med mus. Masse mus. Døde mus overalt. Nice. Veggene på kjøkkenet bestod av en papp-plastikk som var malt i en glansfarge av gysj-grønn. Gulv og vegger og tak. Alt i samme greia. Det var helt jævlig. Jævlig med stil tror jeg vi kan si. KJøkkenet var jo nydelig 60-talls. Det stemte. Kjøkkenet ble pusset opp på 60-tallet og ikke rørt siden. Det så heller ikke ut til å være vasket siden da...
Stua. Hva kan man si. Vi steg inn i et rom hvor blendgardiner var festet foran alle vinduer. De ble rullet opp i en deilig støvsky og som avslørte en ennå grellere tapet. Brun-gysjete med noe gråeggevitt mønster i. Jeg vil gjette tidlig 70-tall. Kanskje. Gulvet hadde et plastikkbelegg som var lagt oppå et mørkbrunt gulv.
Jeg gikk bort til vinduet hvor hele vinduskarmen var i oppløsning. Sikkert ikke malt siden de som bodde her flyttet ut tidlig på 1980-tallet. Jeg kjente en iskald trekk komme opp under vinduet. Her var det ikke særlig tett. Senere skulle jeg sitte i sofaen og kjenne det regne inn på meg! Vinduer trenger heller ikke være tette har jeg nå lært :)
Begge soverommene nede var så overfylte at det var vanskelig få så mye inntrykk av de annet enn at vi reflekterte at de var "helt OK". Trepanel på noen av veggene (heldigvis).
Trappen til 2. etasje var på ca 50 grader og veide du mer enn 100 kg og litt bred over baken, fikk du bli igjen nede, for her var det dårlig plass! :) Vi kom opp til et råloft. Bare rot. Masse gamle tøffe ting, og mye rot. Malingspann, vaskemidler, treolje og verktøy. Dette var arbeidsstedet til Richard Johansen som bodde her sammen med Olga Johansen. Et ganske luftig rom for man kunne se mellom tak og den laftede veggen. 
Gulvet bestod av løse planker som ikke var spikret fast men lå løst oppå bjelkene som holdt gulvet oppe. Gjennom en laftevegg det senere skulle vise seg balanserte i luften (hvilende på brannveggen nede i det minste) gikk vi inn i rommet i syd-enden. Veggene bestod av papir. Ja. Papir. Brunt papir. Til hvilken hensikt er vanskelig å si, men det var ikke særlig pent. Under det brune papiret var det aviser. Sikkert lagt på for isolasjon. Avisene fra fra 1 verdenskrig. Noe som var ganske kult i seg selv.
Vi har tatt vare på masse kule utklipp. Noe var helt klart verdt å ta vare på for innimellom alt rotet var det skatter. En av dørene som var lagret der oppe så like gammel ut som huset, men ikke i bruk mer. Jeg gikk bort til vinduet og tittet ut. Utsikten utover havet var eventyrlig. Jeg husker jeg så bort på Ole. Han virket overraskende positiv. Jeg lurte på om det kom av at eieren var til stedet og at han ikke ville si for mye negativt om tilstanden til stedet. Det ble ettertrykkelig sagt av eier at de som hadde vært her overhodet ikke hadde brydd seg om å holde det ved like, og det var vel vi enige om at ikke var så vanskelig å se.
Etter å kommet oss ut igjen og trukket litt frisk havluft igjen gikk vi og beundret den vakre jordkjelleren. Eplehagen på utsiden så like forfallen ut som huset på innsiden. Men svaberg-veggen som lagde eplehagen til et eget rom ropte mot meg og sa: Klatre på meg da! Se så fint jeg er! Joda, jeg så det. blankslipt med små riss. Superkul. Superfin. Og snudde jeg meg rundt så jeg utover et nydelig lite jordet mellom Kilen og havet, her ute på Holmen. For et sted.
Det var vårt første møte med Spjærholmen. Resten er historie. Vi fikk Spjærholmen laaangt under takst selv om det ble en budrunde. Vi var heldige.
Holmen sjel skal fylles med...
Ole og jeg la tidlig ned vårt ønske hva Holmen skulle bli. For oss, men kanskje mest for alle vi var glad i. Det skal bli et sted alle ønsker å reise til og som aldri står tomt. Et sted hvor mennesker møtes og har det fint sammen. I pakt med naturen. Et sted hvor alle våre venner kan dele varme sommerkvelder eller høststormer med oss. Jeg kan jo legge til at etter å ha mistet mitt barndomsparadis Rundholmen i 2009, var nok dette stedet med å på tette et sår inni meg som ikke forstod hvor den familien jeg har kjær skulle møtes og ha like magiske stunder man har ved havet med nær kontakt med naturen hele sommeren. Her jeg sitter og skriver ser jeg at drømmen Ole og jeg hadde var egentlig mest å gi noe til mange. Jeg tror at noen av de mest magiske øyeblikk man har er når man sitter ned og får i gang de gode samtalene. Dessuten tror jeg også naturen på Holmen gir kroppen energi til å være kreativ.
7 mai 2011 tok vi over Spjærholmen gård. Jeg har aldri vært så lykkelig vaske-kjerring i hele mitt liv. Solen skinte, trærne og syrinene var på vei ut. NÅ begynte det virkelige arbeidet, men jeg har aldri vært redd for arbeid, ei heller når man ikke ser enden på det. Da er det bare å ta en ting av gangen. Det hjelper også å ha utrolige mange flotte venner som kom pinsehelgen å gav oss en skikkelig pang-start på sesongen. Vi valgte å bo på Holmen i sommersesongen 2011 for å se hvordan huset var, hva som manglet, hva vi _måtte_ fikse og hva vi ønsket å fikse. Det finner man best ut av ved å bo der. Vi fikk 64 dager på Spjærholmen før sesongslutt. Jeg tror vi kom til over 42 forskjellige besøkende i løpet av sommeren 2010, og da teller jeg ikke med alle fra nabo-hyttene som kom innom for å hilse på. De var det så mange av at jeg skammer meg over å ikke huske navnet til halvparten.
Jeg begynner å nærme meg hva jeg trodde jeg skulle skrive om i denne bloggen og det var oppussing av Holmen, men kanskje dette kunne bli noe mer også. Kanskje jeg skal annonsere når nypotetene kommer og også hva jeg lærer om å dyrke i sandjord på Hvaler? jaja. Nok er nok. Dette ble uansett langt, og jeg håper at Ole fyller inn masse tøffe detaljer om hvordan vi velger å løse ting rent bygg-teknisk for det er han bedre på enn meg. Jeg er bare veldig god på å ha meninger, og det tror jeg av og til han kunne ønske jeg hadde litt mindre av. Men jeg tror nok det viktigste er at uansett hvor fint vi måtte få det innvendig klarer vi aldri å slå det man finner på utsiden av de 4 laftede veggene på Spjærholmen gård. Vi får bare prøve å matche naturen så godt vi kan :)
